7 tips: Hvordan bli gravid fort?
Avgjørelsen er tatt og nå skal det bli barn. Men de positive testene uteblir. Hva kan dere selv gjøre for å øke sjansene? Vi har samlet våre beste tips til [...]
Lavt stoffskifte, insulinresistens, PCOS, endometriose og kort livmorhals. Oddsene for å bli mamma sto ikke akkurat i Christine Lindøs favør. Men 20.januar i år kunne hun og mannen Fredrik ønske en nydelig pike på litt over tre kilo velkommen. Hun heter Oline.
– Jeg har vært skamheldig. Legene regnet dette som et høyrisiko-svangerskap og selv var jeg livredd hele tiden. Først for å miste barnet, så for at hun skulle bli født prematur. Men bortsett fra engstelsen som lå der konstant, gikk svangerskapet som en drøm. Jeg var overhodet ikke dårlig. Oline ble født ved planlagt keisersnitt i uke 37, og var perfekt, stråler den nybakte mammaen.
Veien dit har vært lang. 34-åringen fra Egersund har hatt hormonelle utfordringer helt siden barndommen. Hun var bare 8 år da hun fikk påvist lavt stoffskifte. Som 14-åring fikk hun første menstruasjon, som varte i 14 dager, avbrutt av to dagers pause før ny, like langvarig og kraftig mens. Legen fastslo at hun hadde PCOS (polycystisk ovariesyndrom) og Christine begynte med p-piller for å holde det i sjakk. PCOS har også sammenheng med at hun var overvektig og hadde alle symptomer på insulinresistens, selv om ikke testene slo ut. Og ikke nok med det, Christine fikk i forbindelse med utredning for ufrivillig barnløshet også påvist endometriose, altså at livmorceller vokser utenfor livmoren.
– Jeg har også hatt celleforandring på livmorhalsen, og på grunn av behandlingen er den blitt kortere. Det var på grunn av dette at gynekologen min sa at hvis jeg ville ha barn, burde jeg begynne å tenke på det nå. I 2016 fikk jeg innsatt innvendig cerclage, ettersom den korte livmorhalsen ga såpass økt risiko for at livmorhalsen skulle åpne seg før tiden. Selv med cerclage var risikoen tilstede, og det var grunnen til at både legene og jeg var engstelige for om svangerskapet ville gå bra, da jeg først ble gravid, forteller hun.
Da det viste seg at Fredriks sædkvalitet ikke var på topp, ble paret henvist til assistert befruktning i 2016. Han hadde svømmere, men ikke mange. Heller ikke Christines egg var av god kvalitet, og selv med hormonstimulering produserte hun bare noen få egg. Både i 2016 og 2017 ble det gjort flere forsøk, men ingen egg festet seg. Så, i mars 2018, ble Christine endelig gravid.
– Vi var overlykkelige, og jeg hadde ingen bekymringer for at dette ikke skulle gå bra. I uke 7 var jeg til kontroll, og alt var i orden. Jeg gledet meg til å bli mor.
Så, på kontrollen to uker senere, kom sjokkmeldingen: Legen klarte ikke å finne liv.
– Han søkte og søkte. Jeg gråt og han gråt. Det var grusomt. Jeg ble sendt rett på sykehuset, og der kunne de bare fastslå at fosteret ikke levde.
Livet ble mørkt
Etter denne opplevelsen gikk Christine rett i kjelleren.
– Jeg følte at ingenting bra skjedde i livet mitt. Alt var bare negativt. Jeg tenkte at kroppen min ikke fungerte normalt. At det var min skyld. Jeg gråt hele tiden. Jeg så gravide og kvinner med barnevogn overalt, noe som gjorde meg enda mer deprimert. Jeg var helt ferdig, hvis jeg for eksempel måtte gå forbi en gravid kvinne på butikken.
Christine følte et stort behov for å prate om opplevelsen, og savnet å ha noen hun kunne snakke med.
– Fredrik hadde ikke samme behov for å prate om dette som meg. Han er typen som ser framover, og som istedet begynte å tenke på neste forsøk. Men for meg var det uaktuelt. Jeg tenkte at det ikke var noen vits, jeg kom aldri til å bli mamma.
Christine klarte å komme seg ut av kjelleren. Hun og Fredrik fikk pratet sammen, og hun fikk også snakket med legene.
– Det som hjalp meg var da legen forklarte at kroppen og naturen har det med å ordne opp selv. At dette barnet kanskje ville ha for store skader til å leve. At det ikke var noe jeg hadde gjort. Etterhvert slapp skyldfølelsen taket. Noe annet var at jeg innså at alle mennesker har utfordringer i livet, opplever noe som er veldig vondt og vanskelig. Og dette var min greie.
Hun legger ikke skjul på at hele forsøksperioden har vært tøff, og også en belastning for forholdet.
– På grunn av hormonproblemene mine, var jeg alt i 2005 i kontakt med en kostveileder som også er diabetessykepleier. Jeg fulgte en streng diett med minimalt med stivelse, masse grønnsaker og proteiner. Dette kostholdet hjalp meg, og førte til at jeg kunne redusere medisinbruken. Men dietten var vanskelig å følge, og førte til at jeg sprakk, for så å vende delvis tilbake. I perioder trente jeg mye styrke, og kjente på at jeg måtte spise mer enn denne dietten tillot, forteller hun.
I oktober 2018 følte Christine at hun var kommet over tapet av det første barnet. Nå var hun motivert for å gjøre det hun kunne for å styrke sjansen for å bli gravid. Fastlegen hadde tidligere rådet henne til å følge vanlig norsk husmannskost, men intuitivt følte Christine at dette var feil for henne. Hun tok på ny kontakt med kostveilederen.
– Jeg var i hormonell ubalanse, kroppen var nærmest hormonell nedkjørt. Både på grunn av de sykdommene jeg har, men også fordi prosessen med assistert befruktning, og ikke minst aborten, hadde skapt mye ulage i hormonene. Jeg kunne ha utslag om morgenen på at jeg hadde eggløsning, men om ettermiddagen det motsatte. Nå ble det fokus på å spise for å skape balanse i hormonene. Vekttapet kom mer som en bonus, forteller hun.
Samtidig begynte Christine med metformin, en medisin som brukes i behandling av PCOS og diabetes type 2.
Dette ble et vendepunkt for Christine. Både hun og samboeren begynte å spise mye mer grønnsaker. En typisk dag ville hun ta en proteindrikk til frokost (fordi hun har dårlig matlyst om morgenen), spise en omelett med litt kjøtt og masse grønnsaker til lunsj, kjøtt eller fisk med masse grønnsaker til middag, og knekkebrød laget av frø og nøtter til kvelds. Mellommåltid var Skyr.
Resultatene ble over all forventning. I desember begynte Christine med stimulering for egguttak. I og med at hun hadde produsert så få egg tidligere, fikk hun en høy dose medisin. I januar viste det seg at hun hadde hele 46 modne egg. I tillegg hadde hun gått ned 16 kilo.
19 egg ble tatt ut, og ni ble frosset. Det ble bestemt at denne gangen ville legene for første gang sette inn befruktet egg i det som var Christines naturlige syklus.
– Jeg trengte ingen medisiner, verken for å stimulere eggløsning eller for å gjøre slimhinnen i livmoren mer mottakelig. Testene viste at jeg hadde egen eggløsning. Etter de kostholdsendringene jeg hadde gjort, var faktisk slimhinnen bedre nå helt naturlig enn ved stimulering. 23.mai 2019 ble egget satt inn. Og denne gang gikk det altså bra.
Christine er utdannet barne- og ungdomsarbeider, og jobber i barnehage. Hun elsker å gå toppturer og være aktiv, men nå fikk hun beskjed om å ta det rolig og stresse minst mulig.
– Jeg ble sykmeldt allerede i mars, og fikk beskjed om å ta det veldig med ro. Det var så jeg nesten fikk dårlig samvittighet, fordi jeg bare var hjemme og koste meg eller gikk små turer.
Christine var sykmeldt i hele svangerskapet, særlig fordi hun ikke skulle løfte – og det er naturlig nok vanskelig når du jobber med småbarn.
– Heldigvis har jeg en fantastisk arbeidsplass og fikk full støtte og forståelse. Jeg var stadig innom barnehagen for å holde kontakten, sier hun.
– Tilværelsen nå er en drøm. Lille gull er ei solstråle fra hun våkner til hun legger seg, og har sovet rundt siden hun var en og en halv måned gammel. Vi nyter tiden med henne og hverandre. All spenning og stresset om å mislykkes er helt borte. Skuldrene senket og vi er sååå sjeleglade for at vi aldri gav opp. Nå er vi så overlykkelig for hva vi har fått som gave. En helt spesiell følelse som ikke lar seg beskrive. Det må bare oppleves selv, tror jeg, for å kjenne på den lykkerusen vi har etter store påkjenninger i prosessen, forteller Christine.
– På grunn av min situasjon med kort livmorhals og celleforandringer har vi allerede snakket om søskenforsøk. Vi bør ikke ikke vente for lenge med tanke på at jeg kan få celleforandringer igjen og risikerer å måtte fjerne livmor. Men først må Oline få vokse til litt, og vi må få nyte mer av henne og denne lykken, sier Christine.
Både hun og Fredrik fortsetter med sitt sunne kosthold for å balansere hormoner og hjelpe kroppen å hente seg inn etter svangerskapet. Paret har fire egg «på frys», som vil forsøkt brukt før eventuelt nytt uttak av egg. Christine håper at det vil være mulig å få til befruktning i normal syklus, slik som sist.
– Dette har gjort oss sterkere både som par og som «prøvere». Nå har vi fått erfare at det må mye energi og prøving til, men gu´ hjelpe meg det er verdt det. Vi skal være godt rustet til en runde til.
